Musikken, menneskene og meningen med læring

I vår serie "Styreportrettet" vil vi fremover presentere de ulike styremedlemmene - denne gang: Ludvig Claeson fra Musikkens Studieforbund

Ludvig Claeson, generalsekretær i Musikkens studieforbund og styremedlem i Vofo, har brukt et helt liv på å forstå hvordan læring, fellesskap og frivillighet henger sammen.

Veien dit startet i den svenske småbyen Malung, der han som ung cellist tidlig kjente seg som «en litt fremmed fugl».

– Jeg begynte å spille cello som 8-åring og hadde en veldig god pedagog. Det var nok det som gjorde at jeg tidlig skjønte at musikk kunne bli mer enn en hobby, forteller han.

Som 17-åring flyttet Ludvig til Falun for å gå på musikkgymnas, og siden videre til Bergen for studier. – Det var dramatisk å flytte så langt, og til et annet land. Etter to år i Bergen fortsatte jeg på Norges Musikkhøgskole. Rektor ønsket oss velkommen med ordene: Nå skal dere levere musikkopplevelser på bestilling. Det satte tonen for det som ventet.

Han beskriver studieårene som en tid preget av fremtidstro. – Vi hadde en følelse av at vi bygget landet. Det fristet ikke å flytte tilbake til Sverige. Jeg trivdes i Oslo, og levde hundre prosent i en faglig musikkboble.

Etter hvert meldte behovet seg for å gjenoppta kontakten med det vanlige samfunnet. – Jeg jobbet i ti–tolv år som en slags musikk-potet, med ulike oppdrag, før jeg innså at jeg hadde glemt at verden består mest av hverdager, med små lokale konserter og øvelser.

I 2007 fikk han jobb i Østfold musikkråd – og det ble et vendepunkt.

– Det var et positivt sjokk, forteller Ludvig. -Jeg oppdaget en fascinasjon for hvordan samfunnet henger sammen. Hvorfor er ting som de er? Hvordan påvirkes folk gjennom strukturer, ikke bare personlige møter? For en cellist fra Sverige ble dette et lynkurs i samfunnskunnskap.

Han ler litt. – Det var da jeg skjønte at de fleste som holder norsk musikkliv i gang, ikke er profesjonelle. Hele pyramiden ble synlig for meg – og jeg forsto hvor viktig det er at samfunnet har plass til alle som vil bidra.

Frivillighet med faglighet

Etter noen år som produsent for Oslo Sinfonietta og Cikada savnet han frivilligheten. – Jeg kjente at det var der samfunnsengasjementet mitt hørte hjemme.

I dag leder han Musikkens studieforbund, tett knyttet til Norsk Musikkråd – som snart feirer 50 år. – Studieforbundsvirksomheten ble skilt ut i 2002, men røttene er felles, sier han. -Det finnes ingen fasit for hvordan man skal organisere frivillige organisasjoner. De endrer seg sakte, og det må de få lov til. Balansen mellom stabilitet, kreativitet og fornyelse er viktig.

Ludvig smiler når han legger til: – En høy gjennomsnittsalder betyr jo at vi faktisk klarer å holde folk i gang – lenge!

I den mangefasetterte kursporteføljen til Musikkens studieforbund trekker han spesielt frem prosjektet Musikk i fengsel og frihet.

– De får ingen PR, og kan ikke vise frem det de gjør, men arbeider på rundt 40 soningssteder i Norge. Der finnes en pedagogisk og menneskelig drive som imponerer meg dypt. Hele studieforbundet står bak dem, fordi vi vet hvor viktig dette er. Dette prosjektet feirer 35 år i 2026 – kanskje er det på tide med faste driftsmidler?

Læring som livsrom

Claeson snakker varmt om behovet for fristeder for læring. – Jeg håper at vår sektor og også folkehøgskolene blir anerkjent som bærere av den nordiske tradisjonen. Vi må ha rom der mennesker får utvikle sin egen agenda og finne sin plass. Det vi tilbyr kan ikke måles i karakterer og standarder – vi tilbyr et kreativt verksted i menneskers liv.

Han etterlyser tillit fra myndighetene. – Vi vet hva vi holder på med. Det handler om å bygge mennesker, ikke bare ferdigheter.

Frivilligheten, mener han, må aldri reduseres til et tomt begrep. – Vi blir frivillige fordi vi vil noe. Vi har både faglighet og kompetanse. Derfor må vi bli sett på som en verdifull del av samfunnet – fordi vi tilbyr innhold og kvalitet i menneskers liv.

Røtter og fellesskap

Musikkinteressen ble mer enn bare cello i ungdomsårene, da han meldte seg inn i kirkens ungdomskor – kanskje som et lite opprør etter en nok så ateistisk oppdragelse. – Koret ble ledet av en fantastisk organist. Vi lærte avansert musikkteori, dro på turnéer over hele Europa og spilte inn plate. Det var både faglig og sosialt utrolig utviklende – og jeg forsto senere at det egentlig var en studiesirkel i svensk voksenopplæring, selv om jeg ikke skjønte det da.

Koret ble lagt ned i 1989, men medlemmene møtes fortsatt én gang i året for å synge sammen. – Vi gjentar vår siste konsert, på en måte.

Samspill med Vofo

Claeson er tydelig på hvor viktig Vofo er for helheten. – Musikkens studieforbund kunne lett gått i fellen og trodd at vi er viktigst, fordi vi er store. Men kultur er vårt innhold, ikke vår form. Vi må stå sammen med de andre.

– Vofo er avgjørende for å få fram den totale samfunnskoblingen. De forsvarer hele feltet, og det gjør oss klokere. Vi får tilskudd til kurs, ikke til musikk – og vi ville alle blitt dummere uten dette.

Han beskriver Vofo-familien som et bilde på hele samfunnet.

– Vofo representerer 472 særinteresser, sier han og ler. – Men sammen dekker vi hele feltet. Nettopp fordi vi åpner for nerdene, er vi åpne for alle. Vi er den ultimate tilbyder av livskvalitet og valgmuligheter.

Og så avslutter han med overbevisning i stemmen:
– Frivilligheten blir ikke borte. Dette går ikke over – vi må bare fortsette!