Læring for alle – også de neste 50 årene?

Under Arendalsuka inviterte Voksenopplæringsforbundet (Vofo) til samtale om voksenopplæringslovens historie, betydning og framtid. Med i samtalen var Stian Juell, generalsekretær i Vofo, Helene Hodneland Sæle, rådgiver for politikk og kommunikasjon i Studieforbundet Funkis, Torunn Elise Kveen, kommunikasjonsrådgiver i Studieforbundet kultur og tradisjon, og stortingsrepresentant Benjamin Jakobsen (Ap).

Utgangspunktet var de snart 50 årene som har gått siden voksenopplæringsloven ble vedtatt – men samtalen handlet minst like mye om framtiden.

En radikal idé om livslang læring

Stian Juell innledet med et historisk tilbakeblikk. Da voksenopplæringsloven kom i 1976, var ambisjonen større enn å dekke arbeidslivets behov for kompetanse. Loven bygget på tanken om at mennesker skulle ha tilgang til læring gjennom hele livet – uavhengig av bakgrunn, tidligere utdanning og livssituasjon.

I dag begrunnes voksenopplæring gjerne gjennom andre politiske mål: kompetanse for arbeidslivet, integrering, folkehelse, beredskap, inkludering eller demokrati.

Alt dette er viktige effekter av voksenopplæringen. Men det reiser også et spørsmål:

Hva skjer dersom læring alltid må begrunnes med at den skal løse et annet samfunnsproblem?

Studieforbundenes virksomhet viser nettopp hvor vanskelig det er å plassere denne læringen i én politisk sektor. Ett og samme kurs kan gi ny kunnskap, bedre helse, sterkere tilhørighet, økt deltakelse og mer aktive medborgere.

Fra enkeltmennesket til samfunnsendring

Helene Hodneland Sæle trakk fram erfaringene fra Studieforbundet Funkis. Studieforbundet gjennomfører rundt 9000 kurs med om lag 80 000 deltakere, og organisasjonene representerer mennesker som på ulike måter berøres av funksjonsnedsettelse eller sykdom.

Hun beskrev voksenopplæringsloven som grunnleggende radikal fordi den handler om tilgang til læring for alle.

Læringen kan starte hos ett menneske som tilegner seg kunnskap om sin egen situasjon. Men kunnskapen kan også bygge organisasjoner, skape engasjement og etter hvert føre til politiske endringer, som for eksempel da CRPD ble innført som norsk lov tidligere i år:

CRPD står for Convention on the Rights of Persons with Disabilities. Norge ratifiserte konvensjonen i 2013. Fra 1. januar 2026 gjelder den som norsk lov gjennom menneskerettsloven. Det betyr at den går foran annen lov hvis det er konflikt.

Veien kan gå fra enkeltmennesket, via organisasjonen, helt til Stortinget.

Dermed handler voksenopplæring ikke bare om hva den enkelte lærer på et kurs. Den handler også om menneskers mulighet til å organisere seg, delta og påvirke samfunnet rundt seg.

Fellesskapet er en del av læringen

Torunn Elise Kveen understreket en annen side ved studieforbundenes opplæring: arenaene der mennesker møtes.

På kurs i frivillige organisasjoner møtes mennesker på tvers av bakgrunn og status. De kommer med det de kan, lærer noe nytt og deler kunnskap med hverandre.

Det er også slik demokratisk kompetanse utvikles. Man lærer ikke bare om deltakelse – man lærer gjennom å delta.

Kveen løftet fram medskaping og tilhørighet som sentrale verdier. Mennesker ønsker å være til nytte og oppleve at de har en plass i fellesskapet. På den måten blir inkludering ikke bare et mål for voksenopplæringen, men noe som faktisk skjer i selve læringssituasjonen.

Kanskje er noe av den viktigste kulturarven vi kan forvalte nettopp læringen i seg selv – evnen og muligheten til å lære av hverandre.

Kunnskap som grunnmur i demokratiet

Stortingsrepresentant Benjamin Jakobsen pekte på at muligheten til å tilegne seg ny kunnskap aldri har vært viktigere.

Kunnskap er en del av grunnmuren i et rettferdig samfunn, og studieforbundene tilbyr læringsarenaer som ikke uten videre finnes andre steder. Han trakk også fram betydningen av fellesskapene som oppstår gjennom organisasjonene og kursaktiviteten.

Samtidig pekte Jakobsen på utfordringer ved dagens organisering av studieforbundsordningen. Delingen av ordningen mellom ulike departementer i 2021 har skapt problemer, og han tok til orde for at dette må løses.

Når alle ser verdien – men ingen eier helheten

Et gjennomgående tema i samtalen var nettopp studieforbundenes plass i politikken.

Voksenopplæring i frivillige organisasjoner bidrar til mål innen utdanning, kultur, helse, arbeidsliv, integrering, demokrati og frivillighet. Nettopp derfor risikerer den også å falle mellom flere stoler.

Alle kan se verdien – uten at noen tar ansvar for helheten.

Studieforbundenes fleksibilitet er samtidig en av deres største styrker. De kan etablere opplæring nær mennesker, raskt og med utgangspunkt i behovene som finnes i organisasjonene og lokalsamfunnene.

Men dagens forvaltning og regelverk er ikke alltid tilpasset denne måten å lære på. I samtalen ble blant annet kravet om 75 prosent oppmøte trukket fram som et eksempel: Dersom kravet ikke oppfylles, kan hele kurset miste tilskuddsgrunnlaget.

For organisasjoner som arbeider med mennesker som kan ha sykdom, funksjonsnedsettelser eller andre hindringer for deltakelse, illustrerer det hvordan regelverket noen ganger kan komme i konflikt med selve målet om å gjøre læring tilgjengelig for flere.

Hva skal voksenopplæringen være de neste 50 årene?

Når voksenopplæringsloven fyller 50 år, er det derfor ikke nok å se bakover.

Spørsmålet er hvilken rolle opplæring i frivillige organisasjoner skal spille i samfunnet framover.

Skal voksenopplæringen først og fremst være et virkemiddel for å løse konkrete politiske utfordringer? Eller skal vi fortsatt holde fast ved prinsippet som lå til grunn i 1976 – at mennesker skal ha mulighet til å lære, utvikle seg og delta gjennom hele livet?

Samtalen under Arendalsuka ga ingen enkel fasit. Men ett budskap gikk igjen:

Læring, demokrati og deltakelse henger sammen.

Når mennesker får lære sammen, oppstår det mer enn kompetanse. Det bygges fellesskap, organisasjoner, tillit og muligheter til å delta og påvirke.

Det var en radikal tanke i 1976.

Kanskje trenger vi den minst like mye i dag.