Frierbelter – kjærlighetshistorier i nål og tråd

Forlovelse og Frierbelte

Lørdag 28. februar inviterte Verdal Husflidslag og Ytterøy Husflidslag til foredrag og minikurs om frierbelter på Stiklestad. Arrangementet var del av Norges Husflidslags nasjonale rødlisteprosjekt – en dugnad for å dokumentere og videreføre truet håndverkskunnskap.

Gjennom Rødlista samles håndverkskunnskap inn og dokumenteres av lokale husflidslag over hele landet. Målet er å sikre at teknikker og tradisjoner ikke går tapt, men holdes levende gjennom kurs, opplæring og aktiv bruk. Slik truede arter kan forsvinne fra naturen, kan også håndverksteknikker forsvinne dersom de ikke praktiseres og læres videre.

Tradisjonshåndverk er handlingsbåren kunnskap – kunnskap som sitter i hendene. Den er utviklet gjennom øvelse, repetisjon og erfaring, og ofte finnes det lite skriftlig dokumentasjon. Når færre utøver håndverket, risikerer vi å miste både teknikker og kulturhistorie. Rødlista til Norges Husflidslag er derfor et viktig tiltak for å ta vare på den immaterielle kulturarven i Norge.

Et lokalt rødlisteprosjekt

Frierbeltene er ett av rødlisteprosjektene. Husflidskonsulent i Nord-Trøndelag, Kari Westergaard, holdt foredrag om arbeidet med å samle inn og dokumentere beltene. Så langt har man ikke funnet to identiske belter.

– Vi ser foreløpig ikke spor av disse beltene på bunader fra Trøndelag, fortalte Westergaard. Det kan skyldes at de ble oppfattet som «for nye» da bunadene ble rekonstruert, fordi man den gangen gikk lenger tilbake i tid for å finne historiske forbilder.

Beltene har heller ikke vært noen kortvarig mote. De man har funnet, strekker seg over et tidsspenn på rundt 70 år. Samtidig finnes det foreløpig lite skriftlig dokumentasjon om skikken. -Vi er spente på om de kan dukke opp på gamle fotografier fremover.

En hypotese er at tradisjonen kan ha sammenheng med såkalt Berlin Wool Work fra rundt 1830, da farget ullgarn og mønsterkort ble tilgjengelig i handelen. Det finnes også likhetstrekk med Victorian Canvas Work, som ble populært etter verdensutstillingen i London i 1851. Glassperlene som ofte pryder beltene, kan ha sin opprinnelse i Tsjekkia. Perlene er ikke helt like i størrelse – noe som gir arbeidet liv og særpreg, og utfordrer forestillingen vår om at det som gies bort må være "perfekt".

Kjærlighet sydd én gang i livet

Frierbeltene ble sydd av den kommende bruden til mannen hun forlovet seg med. Dette var jo da et arbeid man bare gjorde én gang i livet, gjerne i ung alder.

– Vi kan se at noen kanskje ikke helt behersket håndverket. Samtidig ser vi at det er lagt ned enormt mye arbeid. Disse beltene er virkelig sydd med kjærlighet, sa Westergaard.

Beltene er sydd på stramei og dekorert med broderi og glassperler. Hvert belte rommer en personlig historie – om kjærlighet, håp og liv.

– Dette er kjærlighetshistorier i nål og tråd. Vi vil veldig gjerne vite mest mulig om de enkelte beltene og hvor de kommer fra. Dette er historier om vanlige folk og deres liv, sier Gunhild Rikstad, leder i Verdal Husflidslag.

Oppfordrer til registrering

Husflidslagene håper flere vil ta kontakt dersom de har frierbelter liggende hjemme som arvegods. Det er gjort funn i Trøndelag, på Nordmøre og i Hordaland – kanskje finnes de også andre steder i landet?

Over hundre håndverksteknikker er allerede dokumentert gjennom rødlisteprosjektet, og mange flere er registrert og under arbeid. Arbeidet er også en del av Norges forpliktelser overfor UNESCO om å ta vare på immateriell kulturarv. Norges Husflidslag er akkreditert av Unesco som ekspertorganisasjon.

Dette viktige arbeidet skjer altså lokalt – i kurs, foredrag og dugnader rundt om i husflidslag over hele landet. Slik blir læring, deltakelse og kulturarv tett vevd sammen.

Gjennom dokumentasjon og aktiv opplæring sikres både kunnskap og fellesskap for framtiden.