Når "folkets stemme" blir et ekko

Det er en kjent figur fra historien:

Én person som hevder å være «folkets stemme». Det kan høres forlokkende ut, men historien viser at slike stemmer aldri rommer hele folket, de samler først og fremst de som allerede er enige. Resten blir skjøvet ut, stemplet som motstandere- eller ignorert.

Blant unge ser vi nå en tydelig trend: En dragning mot de mest ytterliggående stemmene. Det er forståelig,- i en tid preget av usikkerhet og kompleksitet er det fristende med klare svar og tydelige fiendebilder. Men - det er nettopp i slike tider vi må være mest på vakt.

Akkurat nå er debattklimaet mer polarisert enn på lenge. Ytterliggående retorikk og demagogisk språkbruk får enorm spredning i sosiale medier. Algoritmene belønner sterke meninger og konflikt mer enn nyanser og fakta. Dette gjør unge ekstra sårbare for budskap som spiller på følelser heller enn kunnskap. Vi ser en farlig blanding av antidemokratiske strømninger, konspirasjonstenkning - og mistillit til etablerte institusjoner. Når slike krefter får prege den offentlige samtalen, kan grunnleggende demokratiske verdier gradvis uthules uten at vi merker det før det er for sent.

Det finnes bedre måter å representere folket på enn gjennom enkeltpersoners retoriske kraft. Folkebevegelser og medlemsorganisasjoner er demokratiske motvekter. De bygger på åpenhet, diskusjoner og fellesskap, ikke på persondyrkelse.

Prosjektet «Kunnskap for demokratiet» er et godt eksempel. Her samarbeider Voksenopplæringsforbundet og Folkeakademiet for å styrke ungdoms demokratiforståelse. Gjennom dialog og deltagelse på ungdommens egne premisser skal man skape engasjement basert på tillit likeverd og respekt.

Slike initiativ er viktige fordi et levende sivilsamfunn er en uavhengig maktfaktor som utfordrer autoritære populister. Når mennesker møtes i foreninger, frivillige lag og organisasjoner, bygges den sosiale tilliten som er demokratiets ryggrad. Den kan aldri erstattes av én høyrøstet taler som hevder å snakke for alle.

Fenomenet vi ser nå er at de mest polariserende stemmene får størst plass, mens de brede fellesskapene havner i skyggen. Det er en farlig ubalanse. Demokratiet svekkes når vi slutter å samle oss i organisasjoner og begynner å samle oss rundt enkeltpersoner.

I et samfunn som glemmer verdien av fellesskap vinner ikke folket. Da vinner bare den som roper høyest.