Når alarmen går, er de klare: frivillig læring og kompetanse som redder liv

Bak hver godkjente redningshund ligger flere år med opplæring og utallige timer med trening – gjennomført av frivillige som stiller både tiden sin, hunden sin og i stor grad egne ressurser til disposisjon for fellesskapet.

En hund forsvinner inn mellom trærne. Et sted i området ligger et menneske gjemt og venter på å bli funnet.

For hunden er det trening. For hundeføreren er det også trening – på å lese hunden, forstå signalene og stole på den. Men situasjonen de trener på, er høyst reell.

Neste gang kan personen hunden leter etter være et barn som har gått seg bort, en person med demens som ikke finner veien hjem, eller et menneske som er savnet under forhold der hvert minutt teller.

Hos Norske Redningshunder Innherred lag er dette en del av hverdagen.

Laget har i dag 14 medlemmer, spredt over et stort geografisk område – fra Rørvik og Malm til Levanger og Verdal. Tre ganger i uka møtes de til organisert trening: tirsdag, torsdag og søndag. På hverdagene går det gjerne rundt tre timer. Søndagene blir ofte lengre.

Og så kommer all treningen mellom samlingene.

– Det blir fort minst 15 timer i uka, sier Berit Sandnes Østborg, en av to godkjente instruktører og dommere i laget.

Hun vet hva som kreves. Gjennom mange år i Norske Redningshunder har hun selv deltatt i nærmere 120 redningsaksjoner.

Frivillige – men en del av den profesjonelle beredskapen

Det er lett å tenke på hundetrening som en fritidsaktivitet. Men dette er noe ganske annet.

Norske Redningshunder er en del av den norske redningstjenesten. Når en person er savnet og politiet trenger hundeekvipasjer i søket, kan alarmen gå når som helst på døgnet.

Da skal hund og fører være klare.

– Vi er alltid klare til utrykning, forteller Berit.

I det siste har det heldigvis vært rolig.

– Men det er kanskje ikke så rart med det været vi har hatt. Folk orker jo ikke gå så lange turer da, sier lagets leder Anette Lian med et smil.

Når de først blir kalt ut, møter de frivillige hundeførerne politi og andre redningsressurser som en del av den organiserte redningsinnsatsen.

At arbeidet er frivillig betyr altså ikke at kravene er mindre profesjonelle.

Tvert imot.

Det stilles omfattende krav til både hund og fører før de blir godkjent som redningsekvipasje. Utdanningen tar flere år, og Norske Redningshunder har et eget godkjenningsprogram som ekvipasjene må gjennom.

– Treningen begynner egentlig allerede når vi får valpen, sier Berit.

For en erfaren hundefører kan det ta rundt to og et halvt til tre år å få fram en ny godkjent ekvipasje.

Men læringen stopper ikke når godkjenningen er på plass. Kompetansen må vedlikeholdes gjennom kontinuerlig trening, kurs og øvelser.

Variasjon gjør hundene bedre

Denne kvelden er treningen lagt til et område hundene ikke kjenner så godt fra før.

Det er helt bevisst.

Redningsaksjoner skjer ikke på kjente treningsbaner. Derfor må hundene lære å arbeide i ulike typer terreng, under forskjellige værforhold og i situasjoner der verken hund eller fører på forhånd vet hvor personen befinner seg.

Også figurantene – personene som gjemmer seg for hundene – bidrar til å gjøre oppgavene stadig nye.

Denne kvelden har en av figurantene funnet et uvanlig gjemmested: oppe på et tak.

Det gjør oppgaven vanskeligere. Hunden kan registrere at det befinner seg et menneske der oppe, men kommer ikke nødvendigvis fram til personen.

Likevel skal den forstå at oppgaven er løst – og melde funnet til hundeføreren.

Hunden må kunne fortelle: «Jeg har funnet noen»

Redningshundene kan trenes til å melde funn på forskjellige måter.

En metode er fastbitt. Hunden har da et spesielt bitt hengende rundt halsen. Når den finner personen den leter etter, tar den bittet i munnen og løper tilbake til hundeføreren.

Fastbittet i munnen er beskjeden:

Jeg har funnet noen.

Under trening kan de også bruke løsbitt. Da får hunden med seg en gjenstand fra figuranten som den bringer tilbake til føreren.

Og når oppgaven er løst?

Da vanker det belønning.

Lek, godbit og masse ros.

For hunden skal søket være noe den virkelig har lyst til å gjøre.

Relasjonen mellom hund og menneske

Men bak alle metodene, øvelsene og teknikkene ligger noe enda mer grunnleggende.

– Kontakten og relasjonen mellom hund og fører er veldig, veldig viktig, sier Anette. – Det er den som danner grunnlaget for at ekvipasjen lykkes.

Gjennom hundrevis av timer lærer føreren å lese hundens kroppsspråk og små endringer i adferd. Samtidig lærer hunden å samarbeide med og stole på mennesket sitt.

Det er kompetanse som ikke kan tilegnes gjennom teori alene.

Den må trenes fram.

Time etter time. I mørke, regn, snø, skog og ulendt terreng.

Opplæring som blir til beredskap

Norske Redningshunder er medlem i Studieforbundet natur og miljø, og mye av opplæringen gjennomføres etter godkjente studieplaner.

Det betyr at aktivitet som utenfra kan se ut som «hundetrening», i virkeligheten er systematisk og organisert kompetansebygging.

Hundeførerne skal blant annet kunne arbeide i ukjent terreng, bruke samband, orientere seg og ivareta egen og andres sikkerhet. Førstehjelpsopplæringen omfatter blant annet hjerte- og lungeredning, blødninger, brudd, kulde- og heteskader, mental førstehjelp og opptreden på skadested.

Kursstøtten gjennom studieforbundsordningen bidrar til denne opplæringen.

Men bak tilskuddene ligger en enorm egeninnsats.

Hundene er medlemmenes egne. Treningen foregår på fritiden. Utdanningen krever flere år. Medlemmene legger ned hundrevis – etter hvert tusenvis – av timer, og bærer selv store deler av kostnadene ved å utdanne og holde en redningsekvipasje operativ.

Likevel forventes det at de er klare når samfunnet trenger dem.

Det setter begrepet «frivillighet» i et spesielt perspektiv.

Når en leteaksjon blir sittende igjen

Noen aksjoner glemmer man ikke.

For Berit er én av dem et søk i Trondheim en kald og regntung lørdagskveld i september.

En mann var savnet.

– Vi lette etter en psykotisk mann. Det var sent, kaldt og det øsregnet. Vi visste at han var naken, fordi vi hadde funnet klærne hans. Så vi visste også at det hastet.

Mannen ble heldigvis funnet og tatt hånd om av helsetjenesten.

Men det er øyeblikket etterpå Berit husker aller sterkest.

– Politiet samlet oss i en sirkel etterpå. Der sto vi sammen med en gjeng ungdommer fra Røde Kors som også hadde vært med på leteaksjonen.

Innsatslederen så på dem.

«Dere reddet liv i kveld.»

Så takket han hver enkelt.

– Da ble jeg veldig rørt. For der sto denne flotte gjengen med ungdommer som hadde brukt fritiden sin på å lete etter og redde et menneske.

Rundt dem var Trondheim på vei videre inn i lørdagsnatta.

– Det kom feststemte studenter forbi på vei hjem etter kveldens festligheter. Og så står alle disse flotte ungdommene fra Røde Kors og Norske Redningshunder der, søkkblaute og iskalde, fordi de hadde valgt å bruke kvelden sin på å hjelpe.

«Verdens beste følelse»

Anette har også en historie hun bærer med seg.

Hun deltok i søket etter en eldre mann med demens som hadde forsvunnet. Hjemme satt en fortvilet kone og ventet.

Mannen ble funnet.

Senere fikk Anette øye på kona i baksetet på en politibil.

– Hun vinket så lykkelig og iherdig til oss alle. Jeg tror hun aller helst ville ha kommet ut og tatt oss i hånden.

For Anette oppsummerer akkurat det øyeblikket hvorfor hun bruker så mye av fritiden sin på dette.

– Det er bare verdens beste følelse å kunne hjelpe på en sånn måte. Å kunne utgjøre en sånn forskjell.

Også hjelperne må tas vare på

Ikke alle redningsaksjoner ender godt.

Frivillige redningsmannskaper kan møte mennesker i svært vanskelige situasjoner, og noen ganger gjøre funn og oppleve hendelser som setter spor.

Derfor handler opplæringen og beredskapen også om menneskene som skal hjelpe.

Norske Redningshunder har blant annet en egen kameratstøtteordning for operativt personell. Etter belastende hendelser skal man ikke nødvendigvis bli sittende alene med opplevelsene.

Kameratstøtten bygger på likemannsprinsippet. Den som tar kontakt, er gjerne en erfaren person i organisasjonen – en som selv vet hva redningsarbeidet innebærer, og som kan lytte og hjelpe kollegaen med å bearbeide det som har skjedd.

Det er også en viktig del av profesjonaliteten i den frivillige redningstjenesten: Å være rustet til å hjelpe andre innebærer også å ha systemer for å ta vare på dem som hjelper.

Frivillighet med profesjonelle krav

Historien om Norske Redningshunder Innherred lag viser noe vesentlig ved norsk frivillighet.

Her foregår ikke læring først og fremst for å få et vitnemål eller et formelt kompetansebevis.

Her lærer mennesker fordi kunnskapen skal brukes.

Den skal fungere en mørk natt i november. Når regnet øser ned. Når en familie venter. Når politiet trenger flere ressurser. Når noen er savnet og tiden arbeider mot dem.

Da stiller de frivillige opp, i realiteten som profesjonelle samarbeidspartnere.

Med hunder som er trent gjennom flere år. Med kunnskap om søk, førstehjelp, samband, orientering og sikkerhet. Med erfaring, lokalkunnskap og kompetanse.

Dette er organisert voksenopplæring satt ut i praksis.

Og kanskje er det nettopp når alarmen går at verdien av alle timene med læring blir aller tydeligst.

For samfunnet får ikke bare mennesker som har lært mer, og økt sin egen kompetanse.

Vi får beredskap.

Og ofte får et menneske komme hjem igjen.