Fagområdet "voksnes læring" er omfattende. Det favner vidt, dypt og strekker seg langt. Det er både livslang og livsvid læring. Det er både utdannings- og kulturpolitisk begrunnet. Selv om livslang læring dekker hele livsløpet "fra vugge til grav", utgjør voksenopplæringen[1] alt som ikke er førstegangsutdanning.

Voksnes læring har flere navn og betegnelser
Begreper vi forbinder med voksnes læring er: Voksenopplæring, voksenutdannelse, folkeopplysning, etterutdanning, videreutdanning, grunnopplæring for voksne, skoleparallell voksenopplæring, spesialundervisning for voksne, kveldsskoleundervisning, fjernundervisning, eLæring, bedriftsintern opplæring, innvandrerundervisning, opplæring innen kriminalomsorgen m.v. Noen av begrepene overlapper hverandre, mens andre har spesifikt ulike betydninger. En (pedagogisk) trend de siste årene har vært å snakke mer om voksnes læring, mindre om voksenopplæring. Underforstått: Den lærende i sentrum.

Feltet voksnes læring dekker mange områder
Områder som vi forbinder med voksnes læring er dels formelle og skoleparallelle, dels ikke-formelle: enkeltfag tilpasset til voksne eller alle fag i grunnskole og videregående skole (rettighetsbasert voksenlæring), desentraliserte og/eller tilpassede universitets- og høyskolefag, yrkes- og jobbrelaterte fag, kultur- og musikkfag, demokratiskolering, grunnleggende ferdighetsfag/basiskompetanse (lese, skrive, regne), morsmålsundervisning, norsk og samfunnsfag for innvandrere, helseopplysning, familie- og forbrukerkunnskap, IKT og digital kompetanse, frilufts- og fritidsfag m.v. (Denne listen er ikke uttømmende eller satt opp i noen prioritert rekkefølge).

Mange aktører er engasjerte i voksnes læring
Noen av de viktigste aktører og arrangører av organisert læring for voksne (formell så vel som ikke-formell opplæring) for voksne er: Kommunal voksenopplæring (IKVO), OPUS/Ressurssentra ved videregående skoler, universiteter og høyskoler, private skoler, institusjoner for fjernundervisning, bedrifter og arbeidsplasser, folkehøgskoler og - de hittil største - studieforbundene, med sine 466 medlemsorganisasjoner.

De tre samfunnssektorer og livslang læring
Man kan plassere tilbyderne inn i følgende samfunnsmodell, basert på en virkelighetsforståelse der samfunnet er "delt" i tre sektorer:

Offentlig sektor (forvaltningen - stat, fylkeskommune, kommune)

Privat sektor (markedet - private skoler og institusjoner)

Frivillig sektor (sivilsamfunnet - ideelle studieforbund, organisasjoner, folkehøgskoler, frittstående institusjoner for fjernundervisning)

De tre sektorene overlapper hverandre.

Det offentlige har ansvar for og tar seg dels selv av voksenlæring det knytter seg rettigheter til. Det offentliges motiv kan dermed sies å være at innbyggernes rettigheter skal oppfylles. Staten har en politisk plikt å utøve.

Privat sektor tilbyr en variert meny voksenopplæring gjennom private skoler, institutter o.l. Disse er mest til stede der det finnes et betalingsdyktig marked, i tett befolkede strøk.

Frivillig sektor har et ideelt utgangspunkt, der voksenlæringen ofte ses på som et middel for å nå mål knyttet til organisasjonsbygging, lokalsamfunnsutvikling, folkekultur, demokratiskolering, mestring av funksjonshemninger m.v. I studieforbundene kan læringen også være et mål i seg selv; læring sett på som eksistensiell, personlig vekst og utvikling er like viktig som instrumentell "nytte". Her er det kulturpolisiske elementene sterkt inne, og noen ganger kan det være vanskelig skille mellom "utdanning" og "kultur" i studieforbundenes virke; læringen er integrert i foreningsvirksomheten.

Frivillig sektors læringslandskap
Det offentliges støtte til frivillig sektors voksenlæring har lang tradisjon i Norge og har fortsatt referanse til voksenopplæringsloven (1976), der formålet beskriver at "voksenopplæringen skal hjelpe den enkelte til å få et meningsfylt liv". Sluttrapporten fra gruppen "Mønsterbryterne" (UFD 2005) - som på departementets oppdrag har skrevet et utdanningspolitisk dokument til oppfølging av Kompetansereformen - formulerer målet med utdanning omtrent på samme måte, selv om deres utgangspunkt er noe snevrere; utdanning skal gi arbeid.

Folkeopplysning og folkebevegelser - heri kulturbevegelser - er nært knyttet til hverandre, og studieforbundenes voksenlæring har derfor både utdannings- og kulturpolitiske dimensjoner. Dessuten er virksomheten motivert innenfra og nedenfra. Studieforbundene er læringsaktører som styres nedenfra. Medlemmene og foreningene planlegger læringsaktivitetene og studieforbundene kan derfor sies å være "nærdemokratiske".

Samtidig vet vi at mye av studieforbundenes virksomhet også er med på å oppfylle gjeldende samfunnsmessige mål for danning og kompetanseutvikling.

Behov for fornyelse
Den offentlige utredningen NOU 2007:11 Studieforbund - læring for livet ble lansert av Kunnskapsdepartementet i september 2007 og er på høring til 14. Januar 2008. Utredningen bærer bud om en ny giv for studieforbundene, etter mange magre år. Vi ser for oss nye målsettinger, nytt regelverk, nye støtteordninger, nye strukturer og nye samarbeidsformer med bl.a. det offentlige over tid.

07.04 2008

VOFO

Sturla Bjerkaker
Generalsekretær

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser, du må slå på Javascript for å kunne se den.
Tlf. Dir.: 23 13 51 15

[1] I henhold til Lov om voksenopplæring, 1976