Voksnes læring/Voksenopplæring
Se utskriftsvennlig utgave
Send på e-post
PDF-versjon
Av Generalsekretær Sturla Bjerkaker
Fagområdet "voksnes læring" er omfattende. Det favner vidt, dypt og strekker seg langt. Det er både livslang og livsvid læring. Det er både utdannings- og kulturpolitisk begrunnet. Begrepet Livslang læring dekker hele livsløpet "fra vugge til grav". Begrepet voksnes læring/voksenopplæring omfatter (opp)læring for voksne som drives (for personer vanligvis over 14 år ved siden av opplæring i det regulære utdanningssystemet) med sikte på å innfri behov når det gjelder personlig utvikling, (videre)kvalifisering for arbeidslivet eller videre skolegang. En annen forståelse av begrepet er at voksenopplæring er all (opp)læring som skjer etter endt førstegangsutdanning.
Voksnes læring har flere navn og betegnelser
Begreper vi forbinder med voksnes læring er: folkeopplysning, kurs, voksenutdannelse, kompetanseutvikling, kvalifisering, studieringer, etterutdanning, videreutdanning, grunnopplæring for voksne, skoleparallell voksenopplæring, spesialundervisning for voksne, kveldsskoleundervisning, fjernundervisning, eLæring, bedriftsintern opplæring, innvandrerundervisning, nettskoler, opplæring innen kriminalomsorgen m.v. Noen av begrepene overlapper hverandre, mens andre har spesifikt ulike betydninger. En (pedagogisk) trend de siste årene har vært å snakke mer om voksnes læring, mindre om voksenopplæring. Underforstått: Den lærende er kommet mer i sentrum.
 Feltet voksnes læring dekker mange områder
Områder som vi forbinder med voksnes læring er dels formelle og skoleparallelle, dels ikke-formelle: enkeltfag tilpasset til voksne eller alle fag i grunnskole og videregående skole (rettighetsbasert voksenlæring), desentraliserte og/eller tilpassede universitets- og høyskolefag, yrkes- og jobbrelaterte fag, kultur- og musikkfag, demokratiskolering, grunnleggende ferdighetsfag/basiskompetanse (lese, skrive, regne), morsmålsundervisning, norsk og samfunnsfag for innvandrere, helseopplysning, familie- og forbrukerkunnskap, IKT og digital kompetanse, frilufts- og fritidsfag m.v. (Listen er ikke uttømmende eller satt opp i noen prioritert rekkefølge).
Mange aktører er engasjerte i voksnes læring
Noen av de viktigste aktører og arrangører av organisert læring for voksne (formell så vel som ikke-formell (opp)læring) er: Kommunal voksenopplæring (finnes i alle kommuner, og en del av dem er organisert i paraplyen IKVO), OPUS/Ressurssentra ved videregående skoler, universiteter og høyskoler, private skoler, institusjoner for fjernundervisning, bedrifter og arbeidsplasser, folkehøgskoler og - de hittil største - studieforbundene, med sine 466 medlemsorganisasjoner.
De tre samfunnssektorer og voksnes læring
Man kan plassere tilbyderne inn i følgende samfunnsmodell, basert på en virkelighetsforståelse der samfunnet er "delt" i tre sektorer:
Offentlig sektor (forvaltningen - stat, fylkeskommune, kommune)
Privat sektor (markedet - private skoler og institusjoner)
Frivillig sektor (sivilsamfunnet - ideelle studieforbund, organisasjoner, folkehøgskoler, til dels også nettskoler)
De tre sektorene overlapper hverandre.
Det offentlige har ansvar for og tar seg til dels selv av voksenlæring det knytter seg rettigheter til. Det offentliges motiv kan dermed sies å være at innbyggernes rettigheter skal oppfylles. Staten har en politisk plikt å utøve. Privat sektor tilbyr en variert meny for voksenopplæring gjennom private skoler, institutter o.l. Disse er mest til stede der det finnes et betalingsdyktig marked, i tett befolkede strøk. Frivillig sektor har et ideelt utgangspunkt, der voksenlæringen ofte ses på som et middel for å nå mål knyttet til organisasjonsbygging, lokalsamfunnsutvikling, folkekultur, demokratiskolering, mestring av funksjonshemninger m.v. I studieforbundene kan læringen også være et mål i seg selv; læring sett på som eksistensiell, personlig vekst og utvikling er like viktig som instrumentell "nytte". Her er det kulturpolisiske elementene sterkt inne, og noen ganger kan det være vanskelig skille mellom "utdanning" og "kultur" i studieforbundenes virke; læringen er integrert i foreningsvirksomheten.
Frivillig sektors læringslandskap
Det offentliges støtte til frivillig sektors voksenlæring har lang tradisjon i Norge. Vi fikk verdens første voksenopplæringslov i 1976, der formålet beskriver at "voksenopplæringen skal hjelpe den enkelte til et meningsfylt liv". Sluttrapporten fra gruppen "Mønsterbryterne" (UFD 2005) - som på departementets oppdrag har skrevet et utdanningspolitisk dokument til oppfølging av Kompetansereformen - formulerer målet med utdanning omtrent på samme måte, selv om deres utgangspunkt er noe snevrere; utdanning skal gi arbeid.
Folkeopplysning og folkebevegelser - heri kulturbevegelser - er nært knyttet til hverandre, og studieforbundenes voksenlæring har derfor både utdannings- og kulturpolitiske dimensjoner. Dessuten er virksomheten motivert innenfra og nedenfra. Studieforbundene er læringsaktører som styres nedenfra. Medlemmene og foreningene planlegger læringsaktivitetene og studieforbundene kan derfor sies å være "nærdemokratiske". Samtidig vet vi at mye av studieforbundenes virksomhet også er med på å oppfylle gjeldende samfunnsmessige mål for danning og kompetanseutvikling.
Behov for fornyelse og ny lov
Den offentlige Tronutredningen NOU 2007:11 Studieforbund - læring for livet, ble lansert av Kunnskapsdepartementet i september 2007 og fulgt opp ved at Odelstinget vedtok ny lov om voksenopplæring 18.juni 2009. Den bygget i stor grad på Tronutvalgets innstilling. Forskrifter og regelverk er under utvikling, og studieforbundene har fått tre år på å tilpasse seg ny lov og forskrift. Det gjenstår å se om den nye loven vil bidra til en god utvikling for voksnes læring, med den voksnes læringsbehov i sentrum.
(Oppdatert 15.10.10)
